Info om:

Definisjonen av regjeringsperiodene
Definisjonen av regjeringsperiodene
I oversikten skilles det mellom to typer statsråd; de ikke-parlamentariske ministeriene og de parlamentariske regjeringene.
I perioden med ministerier utpekte kongen selv sine statsråder. Fordelingen av statsrådene hadde ingen sammenheng med sammensetningen av Stortinget, og statsrådene hadde heller ingen adgang til Stortinget. Med unntak av det første og det siste ministeriet i oversikten, betegnes ministeriene etter de(n) ledende norske politikeren(e) i statsrådet. Dette er i tråd både med datidens og nyere oversikter over det norske statsråd; se henholdsvis Bætzmann (1885) og Østang (1996).
Merk likevel at overgangen mellom ministeriene ofte er glidende i den forstand at statsrådene kunne virke på tvers av disse uten at det forelå en ny formell utnevnelse. En og samme statsrådspost (dvs. statsråd + departement + virkeperiode) kan derfor forekomme to ganger dersom denne overlapper over to ministeriumsperioder. I regjeringsoversiktene er statsrådspostene pr. definisjon unike.
Hvordan og når en ny regjering skal defineres bestemmes i større grad ut i fra formelle kriterier. Først og fremst defineres en ny regjering dersom det er bytte av statsminister. I all hovedsak defineres også en ny regjering dersom partisammensetningen i denne endres. Her er det to unntak / spesielle tilfeller: 1) Johan Sverdups regjering defineres som én regjering selv om det kan argumenteres for at en ny regjering kom i stand da Venstre på vårparten i 1888 ble fraksjonert og forkjemperne for det ’rene’ Venstre trakk seg ut til fordel for de ’moderate.’ 2) Johan Nygaardsvolds regjering kunne også vært delt opp i to perioder ettersom regjeringen i april 1940 (’Londonregjeringen’) ble supplert med konsultative statsråder fra Høyre, Venstre og Bondepartiet.
Innenfor statsvitenskapen er det imidlertid også relativt vanlig å definere en ny regjering dersom det parlamentariske grunnlaget endres. Med at grunnlaget endres menes her at en regjering, som fortsetter etter et valg, går fra å ha et mindretall til et flertall (eller motsatt) bak seg i parlamentet.* Denne definisjonen har vi ikke lagt til grunn her, ettersom regjeringsoversikten som følger av denne bryter noe med den gjengse rekken av norske regjeringer. På oversiktssiden over ministerier og regjeringer er det de regjeringene som har fått oppgitt flere enn ett parlamentarisk grunnlag som faller inn under dette tredje kriteriet. (Merk for øvrig at også denne definisjonen antakeligvis kunne vært benyttet som argument for å splitte opp Sverdrup-regjeringen, men nå etter valget i 1888).
*Dette kriteriet kan imidlertid også tolkes dit hen at en ny regjering nødvendigvis må oppstå, uansett, dersom det parlamentariske grunnlaget skulle endres etter et valg. Ved en slik streng definisjon ville man derfor, for Norges del, måtte definere en regjering som ’ny’ etter nesten hvert eneste valg.
Om lederne av statsrådet
Om lederne av statsrådet
Fram til 1873 ble statsrådsavdelingen i Christiania i kongens fravær ledet av stattholderen, eller, unntaksvis, visekongen. I perioder hvor det ikke var utnevnt stattholder (eller visekonge), var eldste statsråd i Christiania den norske regjeringens formann med (i all hovedsak) uformell tittel av førstestatsråd. Fredrik Stang var den første (og eneste) som var førstestatsråd etter formell utnevnelse. Fra 1873 ble stattholderembetet opphevet og embetet som førstestatsråd omgjort til statsminister. Ved statsrådsavdelingen i Stockholm hadde man derimot hatt norske statsministre helt siden 1814. I perioden 1873-1905 hadde man dermed to norske statsministre, én i Stockholm og én i Kristiania. Sistnevnte var imidlertid den med høyest rang og prestisje.
Rangeringer departement/statsråd
Rangeringer departement/statsråd
Rekkefølgen på oppsettet av departementer og statsråder i de ulike ministeriums- og regjeringsoversiktene må ikke tolkes som gjeldende offisielle rangeringer dem imellom.
Noen føringer er likevel lagt for oppsettet på PolSys-sidene: Regjeringssjefene plasseres f.eks. alltid øverst. For oversiktlighetens skyld plasseres Statsrådsavdelingen i Stockholm nederst den tid denne eksisterte. For øvrig er det forsøkt lagt til rette for at de departementer som er eldst, og som følgelig i størst grad går igjen over tid, plasseres høyere oppe på oversiktene enn de resterende departementene.
Virkeperiodene
Virkeperiodene
Statsrådenes virkeperiode i ministeriene er for de fleste tilfellene omtrentlige i den forstand at start- og sluttidspunktene er satt til henholdsvis den første og den siste dagen i måneden. En statsråd som f.eks. tiltrådte i september 1843 og gikk av i september 1844 vil få startdato 01.09.1843 og sluttdato 31.08.1844. Sluttdatoen settes til 31.08.1844 (og ikke 01.09.1844) for at det ikke skal forekomme overlappende statsråder i samme departement. For statsrådene og statssekretærene i regjeringene er virkeperiodene eksakt, med få unntak som det gjøres rede for der de forekommer. Også her trekkes imidlertid én dag fra sluttdatoen for å unngå overlapping. (Merk at disse dagene blir lagt til i de oversiktene hvor ansiennitet spiller inn). Overlapping vil likevel som regel forekomme i de tilfellene hvor en statsråd er permittert og en annen overtar som fungerende eller konstituert statsråd. Dette gjelder både for ministeriums- og regjeringsperiodene.
Årsak avgang
Årsak avgang
Årsaken(e) til en regjerings avgang er beskrevet både i stikkordsform og i en noe mer deskriptiv variant. Stikkordsformen følger statsvitenskapelig terminologi vedrørende regjeringers avgang i parlamentariske systemer, og er her basert på Rasch (2001). Årsakene til avgangene defineres enten som ’intern strid’, ’kabinettspørsmål’, ’negativt flertall’, ’mistillitsvotum’, ’antesipert mistillit’ (dvs. valgnederlag), eller ’annet’ (f.eks. personlige årsaker, eksterne forhold, regjeringsutvidelse eller "kabinettspørsmål til folket"). Den deskriptive forklaringsvarianten er utelukkende ment å være en ”huskeknagg” for hvorfor regjeringen gikk av, og har ikke til hensikt å ta stilling til, f.eks., de tilfeller hvor avgangene kan synes mer omtvistelige.